Det nye spillet fra thatgamecompany er en audiovisuell triumf – men hvordan er det som interaktiv underholdning?
Jeg var aldri en stor fan av deres tidligere spill, Flower. Jeg følte motion-kontrollene ikke var gode eller komfortable nok til å utføre de tingene spillet krevde av deg. Handlingen engasjerte meg heller ikke noe spesielt. Men pent var det!
Journey er også lekkert å se på. Snø og sand, tåke, soloppganger og solnedganger har aldri sett penere ut i noe spill. Ikke siden Uncharted 2 har jeg latt meg imponere av grafikken på en spillkonsoll i samme grad. Men det handler ikke bare om specs, polygoner og hardware – det er de kunstneriske kvalitetene som gjør spillet så attraktivt – på samme måte som Wind Waker gjorde det på Gamecube i sin tid.
I bunn og grunn er Journey en ganske ordinær «platformer» der du styrer en kappekledd figur mot et mål langt borte i horisonten – et digert fjell med et lys på toppen. Og det er egentlig alt spillet forteller deg når det dumper deg ned midt i ørkenen og du må begynne ferden din – av og til sammen med tilfeldige spillere som også er online. Online-komponenten er en svært viktig del av din opplevelse av Journey som sådan – og det å spille Journey involverer litt gambling fra din side. Avhengig av hvem du «møter» underveis kan du få en fantastisk opplevelse eller en litt kjedelig en. Dette er tydeligvis en risk som thatgamecompany var villig til å ta men når prisen på spillet er over hundrelappen for to timer er det litt vanskelig å anbefale det uten forbehold når opplevelsen av spillet er så ujevn fra spiller til spiller.