Bør menneskeheten overleve – for enhver pris?

Regissør: Matt Reeves

Distributør: 20th Century Fox

Med: Andy Serkis, Gary Oldman, Jason Clarke

Dette var en tanke som streifet meg – og sikkert flere andre i kinosalen – da jeg så Dawn of the Planet of the Apes nylig. I filmen blir menneskene fremstilt på en svært lite sympatisk måte, der de setter seg selv og sin egen overlevelse foran apene – enda det faktisk var menneskelig feil som forårsaket den katastrofale hendelsen som har utslettet mesteparten av menneskeheten i filmens univers.

Anmeldelse: Dawn of the Planet of the Apes

Sjimpansen Cæsar og hans stamme av genetisk muterte, hyperintelligente primater, er i ferd med å lage seg en ny sivilisasjon i utkanten av San Francisco ved filmens begynnelse.  Apene har utviklet sitt eget kodeks, at aper ikke skal drepe aper, og har begynt å få på plass grunnsteinene av et fungerende samfunn.

dawn-of-the-planet-of-the-apes-trailer-00

Men en menneske-koloni inne i byen er i ferd med å gå tom for ressurser, og da gjør mennesker slik vi har gjort i all tid: vi drar ut for å finne mer. Og så tar vi det vi trenger.

«Ape not kill ape»

Dilemmaet til Cæsar blir da: skal han hjelpe menneskene? Kan han stole på dem? Det er nok ikke å røpe for mye at denne konflikten er sentral i filmen, ytterligere komplisert av intern maktkamp innad i apestammen.

Regissør Matt Reeves gir oss her en velfortalt metafor om hvordan vi mennesker har behandlet hverandre gjennom historien. Rasisme, nasjonalisme, og ideen om «oss og dem». Og han klarer til og med nyansere det tilstrekkelig til at det ikke føles moraliserende på noe tidspunkt. Apene lærer at antakelser om folk og aper ikke alltid stemmer. Det er en smertelig erfaring men en som gjør dem klokere og sterkere på sikt i deres nye rolle på toppen av jordens næringskjede.

Av rollefigurene er det Cæsar og hans løytnant Koba som sitter best i minnet, mens menneskene stort sett er usympatiske vesen – med unntak av Malcolm og hans familie som prøver å fungere som en diplomat mellom apene og menneskene. Gary Oldman får lite å gjøre annet enn å være en intolerant jævel, men Andy Serkis som Cæsar er en fantastisk prestasjon både av Serkis selv og kunstnerne som har animert skikkelsen hans. Du kan virkelig se inn i sjelen til Cæsar, inn i hans tankeliv og følelser, og hans evne til å huske at ikke alle mennesker er ute etter å gjøre skade.

Er forsoning mulig?

I en rørende scene virker det som om kanskje det er mulighet for forsoning mellom mennesker og aper. Den tankefulle Orangutanen Maurice, overbevisende spilt av Karin Konoval, og Malcolms sønn sitter og leser en bok sammen ute i skogen. Boken er «Black Hole», en grafisk roman av Charles Burns, som faktisk har mange paraleller til situasjonen menneskene i «Dawn» befinner seg i.

dawn-of-the-planet-of-the-apes-2
Andy Serkis i rollen som Cæsar

Men freden kan selvfølgelig ikke vare. Filmen preges av en stadig stigende følelse av uungåelighet. Sakte men sikkert kunne man føle konflikten komme nærmere. Når vi ser menneskenes oppførsel, og hvordan ting kommer ut av kontroll i filmen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å nikke anerkjennende. «Dawn of the Planet of the Apes» lykkes mye bedre i dette enn andre filmer med lignende budskap, spesielt James Cameron sin «Avatar» i nyere tid.

Også en ting til: effektene er noe av det beste jeg har sett noensinne. De var faktisk så gode at jeg glemte helt å nevne dem fordi de var fullstendig overbevisende nesten hele veien gjennom. Du tenker ikke på disse apene som datagenererte skapninger, du kan virkelig se livet i øynene og ansiktene deres. Filmen er en teknisk juvel.

dawn-of-the-planet-of-the-apes-ew-2

Det sentrale spørsmålet jeg sitter igjen med etter denne filmen er derfor: fortjener mennesker virkelig å overleve for enhver pris? Filmen fungerer som et godt argument for det motsatte. Har ikke vi mennesker en historie som repeterer seg gang på gang? Når vårt ferniss av sivilisasjon har falmet bort og reell knapphet av ressurser setter inn, kommer vi ikke bare til å gå tilbake til barbarismen?

Matt Reeves har klart noe så sjelden som å lage en tenkende manns (apes?) blockbuster. En verdig prequel til Planet of the Apes fra 1968 som gir meg håp i samme sommer som ga oss «Transformers 4: Age of Exctinction» .

Gleder meg til neste kapittel!