“-Kom deg nå opp i den fordømrade periskopet!” -“Neeiiii… jeg skulle se på radarskjemen, ikke trykke på self destruct knappen” “-Hvor vanskelig kan det være å snu seg da?”
Disse og lignende sitat garanterer jeg deg at du kommer til å brøle mot skjermen hvis du nå sitter klar til å spille “Steel Battalion – Heavy Armour.”
Plattform: Xbox 360
Utgiver: Capcom
Utvikler: From Software
Husker du “Steel Battalion” til den første Xboxen? Spillet kom med en enorm kontroller med to styrespaker og en haug med knapper. Så hva er det som har gjort at Capcom snudde på flisa og innførte Kinect som obligatorisk kontroller i oppfølgerspillet? En veldig god tanke egentlig.
Vi har lenge sittet på gjerdet og ventet på et spill som kombinerte hardcore gaming og Kinect.
Dette skrytes det av på coveret til spillet også. Får vi dette det loves så dyrt og hellige av vår japanske spillgigant?
FN er noen kjipinger
FN har invadert USA! Ja, du hørte riktig. FN eller “Uncle” som de også kalles er en av historiens verste terrororganisasjoner. De drepte familien din mens du så på. Du vil ha hevn, og hevn skal du få bak spakene på din VT (“Vertical Tank”). Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort siden spillkarakteren din er mer keitete enn en stupfull Charlie Chaplin. Allerede i åpningssekvensen anes det ugler i mosen.
Bare å håndhilse på folk er mistenkelig vanskelig å få til, og da blir det selvsagt ikke noe bedre når du blir plassert oppi en VT med masse tekniske duppeditter som skal aktiveres kun ved bruk av håndbevegelser.
Under det obligatoriske treningsoppdraget begynner dødsangsten virkelig å komme krypende. Hvordan skal dette gå i kampsituasjon? Å fyre av kanonen, sikte og styre VT’en med Xbox kontrolleren er lett. Men du er også avhengig av masse Kinectstyrte funksjoner som f.eks. å se ut gjennom en luke av brevsprekkstørrelse, dra ned periskop og speide rundt ved å gå opp i toppluken. I tillegg er kombinasjonen av tradisjonell kontroll og bevegelseskontroll rett og slett plagsom. Man må eksempelvis reise seg for å se ut toppluken av VT’en, og så løfte opp hånden til pannen for å se i kikkerten. Be til høyere makter om at ikke en forbipasserende nabo ser deg i enkelte av disse posisjonene!
Alle instrumentene er i umiddelbar nærhet av hverandre og dette fører til at du til stadighet gjør tonnevis med unødvendige feil.
Prepare to Die!
Dessverre for meg skulle mine profetier slå til med full kraft! I en opphetet kampsituasjon blir det umulig å styre VT’en din. At overkommandoen gir deg tåkete instruksjoner utover i oppdragene hjelper heller ikke! Gang på gang blir jeg most av en fiendtlig enhet som hadde vært latterlig enkel å knuse hvis hele VT’en kunne kontrolleres av Xbox kontrolleren. Dette hadde vært fullt mulig. Det er ikke så mange instrumenter i denne maskinen! Kinect blir min akilleshæl i uttrykkets rette forstand.
Du er ikke alene inne i dødens blikkboks med føtter. Dine kompanjonger syter egentlig mer enn de gjøre noe nytte for seg. Når Kinect styringen din for alvor går ned i toalettet prøver de til og med å stikke av. Da skal man slå dem litt i trynet og så skjerper de seg. Dette er en meget kjent og vellykket teknikk på soldater med angstproblemer i strid. Såfremt du klarer å treffe dem da. Karakteren din som lider jo av kronisk tics.
Konklusjon
Dere skjønner nok allerede hva som blir resultatet av denne anmeldelsen. Litt dumt egentlig – for jeg hadde håpet at dette spillet skulle bli en slager. Bruken av Kinect i en hardcore tittel virker appellerende til meg og massevis av andre gamere der ute. På den positive siden klarer spillet å lage en solid krigsatmosfære og det er særdeles tilfredsstillende å se de enorme eksplosjonene etter å ha truffet innertier på en fientlig VT.
Dessverre er det få gode grunner til å kjøpe dette spillet. Middelmådige til ok lydeffekter og stemmeskuespill hjelper ikke når noe så fundementalt som styringen feiler.
Beklager Capcom, men jeg deserterer!