Denne grafiske romanen handler om ”Seriehackeren” Kevin Phenicle. En fiktiv figur satt sammen av elementer fra diverse virkelige hackere, som f.eks. Robert Tappan Morris, kjent for ”the Morris worm” – verdens første dataorm spredt via internett.
av Erlend Espenæs
Boken begynner med kommentarer fra et radioshow som avslører at bokens hovedperson er en hacker på rømmen fra autoritetene som voksen. Deretter følger vi Kevin fra han er en liten nerdepjokk, men med avbrytelser i form av hopp fremover i tid, slik at vi får små hint om hva som kommer til å skje.
Fenomenet ”phone phreaking” er det som starter Kevin Phenicle`s karriere innen hacking. Kevin har nemlig en ”perfekt pitch” Her har forfatteren sannsynligvis blitt inspirert av Joe ”Joybubbles” Engressia, som var en tidlig phone phreak. Han oppdaget at det var mulig å aktivere telefon overføringer ved å plystre enkelte frekvenser inn i telefonen. En perfekt tone på 2600Hz inn i telefonen var alt som skulle til for at få datidens analoge telefonnett reagere med å sende elektriske signaler til sentralen og plassere samtalen. Det baller virkelig på seg når Kevin får en TRS – 80 datamaskin på rommet sitt. Etter noe stress med å skaffe seg et modem begynner utforskningen av datidens internett, Bulletin Board System. Som med tidlig internett koplet man seg opp mot andre maskiner ved bruk av et modem over telefonlinjen. Man kunne spille, chatte, sende mail og dele software. Kevin tar i bruk nicket ”Boingthump” og begynner å piratkopiere spill og lete etter interessante BBS`er.
Det som ofte avgjør hvor godt jeg liker en tegneserie, er hvilke metoder som tas i bruk for å drive historien fremover. I ”Portrait of a serial hacker” brukes en kronologisk livshistorie som hovedlinje, med tidshopp, kommentarer fra ”5 på gaten” og nyhetsinnslag som ekstra lag med ekstra informasjon og som pauser der historien blir plassert dypere inn i tidsånden.
Leste en gang at for å bli tegneseriemaker trenger man å være en halvgod tegner og en halvgod forfatter. Ed Piskor viser seg å være en meget god historieforteller. Tegningene er også gode; enkel og sikker strek i svart hvitt. Men enkelte ganger merkes det at dette er hans første ”stand alone” tegneserie. Personlig liker jeg godt den relativt røffe stilen, med akkurat passe informasjon i hver rute. Grep som for eksempel å overdrive størrelsen på Kevins TRS- 80 for å formidle essensen av dette fordums monster er ett element som gir serien særpreg. Hvis jeg skal plukke på noe må det sies at Ed Piskor er litt for vinglete i hvordan han fremstiller hovedpersonen i tegning. Boken begynner med at Kevin er tegnet med mindre detaljer og skiller seg ut fra resten av persongalleriet, mens i slutten av boken ser han noen ganger ut som en karakter fra en eller annen Japansk serie. Ikke noe galt i å bli inspirert av Japanere når det kommer til serier, men kunne ønsket meg en mer konsekvent tegnestil.
Man blir lett revet med og temaet burde være interessant for mange. Eldre teknologi og data introduseres for leseren. Disse er enkelt og overfladisk forklart, men det fungerer greit. Om ikke annet sørger boken for at man blir nysgjerrig og ønsker å finne ut om disse tingene faktisk fungerte slik som fremstilt. Datamaskiner og konsoller som for eksempel Apple II og Super Nintendo med Super Metroid cartridgen satt i blir brukt for å fortelle leseren hvilket tidsrom Kevin befinner seg i. Dette gir litt mer dybde enn å skrive årstall og dato før hvert kapittel.
”Story of a serial hacker” med den fiktive Kevin Phenicle viser oss en subkultur og teknologi som virket ekstremt fremmed og merkelig på folk flest. Skremselspropaganda fra massemedia og myndigheter omkring hackere ”som kunne avfyre atomraketter med et tastetrykk” hjalp ikke til å gi folk et realistisk bilde av fenomenet. Boken sympatiserer med de tidlige datanerdene som først og fremst var interessert i å utforske mulighetene som lå i den nye teknologien og ikke infisere folks Commodore Pet maskiner med diskettoverført virus eller starte tredje verdenskrig for moro skyld.
Dette er ikke den ”typiske” serieromanen med fantasy eller gladvold. Ved første øyekast syntes jeg rett og slett serien så ekstremt kjedelig ut; rutene var stort sett hovedperson som satt foran en PC eller hadde en samtale med en annen karakter. Men den gang ei, jeg ble limt fast til sidene etter noen få minutter. Fremfor alt en godt fortalt historie om en kis med talent til å utnytte teknologi og å forstå den, og resultatet når 90% av samfunnet ikke gjør det.
1
Joe Engressia ble født blind, men med evnen til å gjengi en gitt tone helt perfekt, uten noen form for ekstern referanse. Andre med denne evnen er Michael Jackson og sannsynligvis både Beethoven og Mozart. En historie om Jimi Hendrix går ut på at da han hadde skaffet seg en gitar uten stemmer/tuner, gikk han til en musikkforretning og spilte på gitarene der med åpne strenger. Hjemme stemte han sin egen gitar etter notene han hadde hørt i butikken.
2
Innehaveren i butikken er Apple fanboy og kaller Kevins trs – 80 for ”trash – 80”. Kevin og kompisen Winston svaren med å gjøre narr av Apples ”lemmings” tv reklame: