En av Marvel Studios’ beste

Regissør: James Gunn

Distributør: The Walt Disney Company Nordic

Med: Chris Pratt, Zoe Saldana, Dave Bautista, Vin Diesel, Bradley Cooper, Lee Pace, Karen Gillan, Michael Rooker

Etter månedsvis med venting har Marvel Comics’ kosmiske superheltlag i Guardians of the Galaxy endelig inntatt kinolerretet. Det kan ikke ha vært en enkel jobb å bringe disse fem obskure heltene til filmrullen, men regissør James Gunn har likevel klart det. Dette er en av Marvel Studios beste produksjoner og gir science fiction-sjangeren en solid humorinnsprøytning som i tillegg er proppfull av farger.

Guardians of the Galaxy

Kvelden moren hans dør av kreft blir unge Peter Quill kidnappet av en gjeng rompirater som tar ham vekk fra Jorda og ut i verdensrommet. Her vokser han opp blant intergalaktiske herjere som lever kun for profitt og egen vinning. 26 år senere møter vi Quill på nytt, nå en voksen mann under aliaset «Star-Lord», idet han stjeler en mystisk kule fra en ukjent planet lagt i ruiner. Det skal vise seg at kulen har stor verdi for den grusomme Ronan the Accuser, en Kree-overherre som ønsker å ta hevn for hva han folk har blitt utsatt for.

Chris Pratt som Peter Quill (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Chris Pratt som Peter Quill (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

Quill får en enorm dusør hengende over hodet sitt som tvinger ham inn i en ujevn allianse med noen av Marvel-universets merkeligste vesener: Rocket – en vaskebjørn-lignende skapning som ble til som et resultat av genetiske eksperimenter, Groot – et trekreatur som kun kan si «I am Groot» med varierende betydninger, Drax the Destroyer – en romberserker som vil ta hevn på Ronan for tapet av familien hans, og snikmorderen Gamora, datter av Thanos og en av Ronans tidligere håndtlangere.

Med denne alliansen som utgangspunkt vokser de fem sammen som venner og lagkamerater i løpet av en to timer lang film. Regissør og manusforfatter James Gunn klarer å gi de fem figurene rikelig med karakterisering som forklarer hvem de er og hvor de kommer fra, slik at man enkelt kan se de ulike måtene de utfyller hverandre. Alle i «The Guardians» har tapt noe i livet sitt, og har stort sett levd for egen vinning. Deres reise gjennom galaksen og den påfølgende jakten på Ronan skaper et ubrytelig fellesskap. Individuelt er våre helter sterke, men sammen er de tilsynelatende ustoppelige.

Viktig med humor

Kjemien mellom de fem hovedrolleinnehaverne er meget god, og bæres frem av et velskrevet manus som er proppfullt av humoristiske sidesprang og replikker med skikkelig brodd. Vi ser ikke utelukkende at våre helter sparker rumpe og er kule, men også at de krangler, syter og gjør narr av hverandre. Det skaper et bilde av et superheltlag som egentlig ikke burde fungere sammen, men som klarer å overvinne sine svakheter og bli en familie. Skuespillerne får vise seg fra sine beste sider og det finnes strengt tatt ikke en eneste direkte dårlig skuespillerprestasjon i hele filmen.

Chris Pratt har alltid vært morsom, men nå får han også lov til å vise at han også kan spille mer alvorlige roller. Star-Lord er en fyr som har vokst opp under bokstavelig talt umenneskelige forhold, blant lykkejegere og rompirater, noe som reflekteres i hvordan han hanskes med hvordan han løser de fleste situasjoner. Han har alltid en kjapp og vittig replikk på lur, men når situasjonen krever det er han en effektiv og hardslående romkriger.

Lee Pace som Ronan the Accuser (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Lee Pace som Ronan the Accuser (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

Groot og Rocket er definitivt hjertet av filmen, vel traktert av henholdsvis Vin Diesel og Bradley Coopers stemmer. Spesielt Diesel gjør en overraskende nyansert rolle som Groot, for man kan trekke mye mening ut av de stadige og velplasserte «I am Groot»-replikkene. Rocket er definitivt den som får de beste replikkene, men også han viser seg å være mer enn man først skulle tro. Hans bakgrunn som vitenskapelig eksperiment har tydelig satt igjen dype arr i sjela hans som har ført til at han alltid er ute etter å slå tilbake mot det han mener er en urettferdig verden.

David Bautista definitivt har den riktige fysiske fremtoningen til å spille Drax the Destroyer, men er mer enn bare et berg med muskler og kjøtt. Det er tydelig at Bautista har vokst som skuespiller etter sine dager som fribryter, samtidig som både manuset og regiarbeidet til James Gunn klarer å trekke det beste ut av ham. Han får også den beste og mest «cheesy» one-lineren i hele filmen, som fikk kinosalen jeg satt i til å bryte ut i rungende latter.

Zoe Saldana på sin side er ikke ukjent for verken science fiction- eller action-filmer, som regel i rollen som den klassiske «sterke kvinnelige karakteren». Gamora virker først som en ganske typisk «sterk kvinnelig karakter», men hun har en sårbarhet og anger ved seg som kommer frem av det hun har gjort som Ronans håndlanger. Rivaliseringen hun har med sin adoptivsøster Nebula kunne dog vært en større del av filmen, men det er muligens noe de sparer til oppfølgeren.

Vakker og fargerik

Det slående med Guardians of the Galaxy er hvor proppfull av farger den er, noe som gir filmen en unik visuell identitet. James Gunn har hentet mye inspirasjon fra eldre science fiction-filmer, samt illustratør Chris Foss, og blandet det sammen til en helhetlig og fargerik stil. Mange moderne science fiction-filmer sliter med mangel på både humor, sterke farger og følelsen av liv og røre, men Guardians leverer på alle plan.

Milano, Star-Lords romskip (Foto: The Walt Disney Company Nordic)
Milano, Star-Lords romskip (Foto: The Walt Disney Company Nordic)

Marvels kosmiske univers er både rent og skittent og gammelt og nytt på samme tid, et sammensurium av stilarter, materialer, hudfarger og hårsveiser som strengt tatt ikke burde fungerte, men som likevel gjør det. James Gunn har stålkontroll på universet han har skapt, og jeg gleder meg til å se hva mer vi får se fra den kanten i fremtiden.

Filmens mikstur av det nye og det gamle blir også understreket av lydsporet, som delvis består av populærmusikk fra 60-, 70-, og 80-tallet, og delvis av orkestermusikk komponert av Tyler Bates. Blandingen fungerer overraskende godt, da ett av Peter Quills mest verdsatte ting i livet er en kassett med musikk han fikk av moren sin. Popmusikken er, for å si det rett frem, utrolig kul og gir mange av scenene et ekstra løft. Bates’ musikk er også veldig god, med et sterkt og fengende ledemotiv for når gjengen skal gjøre noe kult. Ledemotivet brukes sparsommelig, men fungerer derfor ekstra godt når det dukker opp.

Som en del av resten av Marvels filmunivers referer Guardians of the Galaxy bakover til Captain America: The First Avenger og Thor: The Dark World. Man kan føle at de titulerte «vokterne» er en del av noe større, men filmens koblinger til de andre Marvel-filmene kommer likevel ikke på bekostning av handlingen og rollefigurenes utvikling. Dette har alltid vært en av nøkkelkvalitetene i Marvel-filmene, og jeg håper dette forblir uforandret i den kommende oppfølgeren.

Guardians of the Galaxy er til syvende og sist en feiende flott tegneseriefilm som virkelig vet å underholde, med et velskrevet manus, sterke skuespillerprestasjoner, og en solid dose humor som får latterkulene til å trille. Det har vært en litt ujevn kinosommer så langt i år, men Guardians fungerer som en verdig avslutning for blockbuster-sesongen og vil forhåpentligvis tilfredsstille selv de kresne tegneserienerder.