Platform: PlayStation Vita, PlayStation Network (Vita), PlayStation Network (PS3), Wii, Wii U, Xbox 360 (testet), PlayStation 3
Utgitt av EA Sports
Xbox 360, PS3
Vi er der ute, en liten samling av nordmenn i sosialt eksil. Om det skulle finnes en frontmann for oss må det være programleder i Lydverket, Asbjørn Slettemark. Den ellers rutinerte programlederen rømmer av og til ifra musikkens verden for å presentere noe av det største spetakkelet i verden, nemlig Super Bowl – finalen i National Football League (NFL). Enter stage left, Madden 13, EA sin sterke hånd i det Nordamerikanske markedet. Hvor Christiano Ronaldo er byttet ut med Tom Brady, ballen er ikke rund, men eggformet. Det er cheerleders og ikke hooligans. Men til og med her har en ømfintlig offside regel har klart å lure seg inn.
Tidligere i livet mitt, ca 10 år, satt jeg med dårlige porter av Madden spillene på den gamle PC-en min. Minnene fra den tiden handler mest om kaotisk og panisk trykking på de forskjellige knappene, ettersom de var alt annet en hendig plassert på en QWERTY-keyboard. Men gøy? Jo, det var det. Da man endelig og på forunderlig vis klare å lure seg gjennom forsvarslinjen og snirkle seg inn til motstanderens ’End Zone’ og kaste seg ned og score touchdown, det var det jeg kalte sport. Men noe direkte bra spill var det aldri, for selv om NFL kom langt foran FIFA i min bok, så endte jeg alltid opp med å spille mer FIFA, helt og holdent pågrunn av bedre spillmekanikk. Dessverre kan jeg ikke si at det har forandret seg så mye denne runden, for Madden er enda tungt. Nå er jeg eldre og forstår spill bedre, keyboardet er borte og jeg kan spille mer konsentrert med hjelp av en familiær Xbox 360-kontroll. Men det føles enda ikke helt der. Det er viktig å si at en NFL kamp er seig, den er tung og brøytende, spørsmålet faller på om det er realisme spillet viser, eller om det bare er en mangel på finesse.
Spillet har en av de mest, i mangel på bedre ord, aktive menyene jeg har sett på lenge. Hvis det og ikke måtte bruke både venstre og høyre analogstikke for å navigere menyen så vet ikke jeg hva som er innovativt lengre. Men tiltross for sin bombastiske fremtoning, så faller det litt igjennom med en rekke moduser som ikke innfrir helt til de store forventningene. Noen av dem er solide, men man kan fort sitte igjen med en bismak av at dette er mer ideer og ikke utdypede, originale spillmekanikker. Det sterkeste er nok karrieremodusen hvor man kan gå sammen med mennesker rundt om i verden med det som de kaller Connected Careers. Dette er noe spillet aldri lar deg glemme heller – «Hei, det er folk som spiller her! Du burde sjekke det ut! Hei, du!».
Online funksjonen blir presset på uansett, Nord-Amerika er lyst opp av små prikker hvor mennesker er online og spiller og loading screens forteller deg rett ut – «check it out». Karrieren går uansett ut på å bli best, for det hele er egentlig en legacy mode. Det er her spillet treffer publikum, for alle som har noe interesse for sport har en gang ment at de kan være bedre enn han på banen. Progresjonen skjer med å klare forskjellige mål, vinne trofeer og sakte men sikkert bygge opp karakteren sin, for det er det som er fokuset her. Man styrer ikke laget, men denne ene karakteren som man enten har laget selv ved hjelp av EA sin gameface eller ved hjelp av en ferdig generert spiller. Det er også også mulighet for å ikke være spiller, og heller være treneren, men hvem vil vel det. Dette er modusen som fungerer best, selv om det tar tid og menyene kan være ufine og knotete. Lastetiden tar også tid og den morsomme (og falske) «Twitter»-feeden som kommenterer på sesongen blir til slutt litt repeterende. Samfunnskommentar eller begrensing for hva designeren orket å «tulle-tweete»? Du bestemmer.
Stadionene er store, publikum er stort, spillerne er større og ser veldig bra ut. Overraskende nok så er til og med kommentatorene ikke så aller verst. Om man har vært på en NFL kamp eller sett en hjemme i stua så er stemningen til å kjenne igjen. Det føles ekte, på kun den store, falske og kunstige måten som en Amerikansk sport kan. Problemene her var da spillerne mine ville fortsette spillet selv om det var timeout og vi skulle velge ny taktikk, da stilte de seg opp og regelrett knuste ned motstanderlaget uten at spillet var i gang. Det virker rart når slikt skjer, for presentasjonen er ellers realistisk, så da når mannen med ballen bestemmer seg for å springe gjennom stadion sin yttervegg så blir man revet ut og det ødelegger illusjonen.
Madden 13 er på alle måter et veldig enkelt spill, det er jo tross alt et EA Sports (It’s in the game!) spill. Det kan av og til virke tungt, men det går overraskende enkelt å bare hoppe inn og spille en kamp mens man kjeder seg. Det er noen hull i banen som ikke er tettet, blandet annet fysikkmotoren som skulle gi mer realisme har ofte plassert quarterbacken min i diverse stillinger som ikke hører hjemme på en fotballbane på en søndag. Skammelig. Men dette er slik man forventer, det kommer aldri til å bli perfekt. Det viser en stor respekt for sporten, selv om den snubler litt i paraden. Det er uansett gøy om man lar det være gøy. Dessverre så er spillet ikke hva det kunne ha vært, det lever ikke opp til sine løfter, men det gir en spilleglede som jeg gjerne tar imot. Hadde det bare vært litt mer polert, litt tynnere og ikke fult så tungt og slepende så hadde det fått en høyere rangering.
Det må sies jeg likte spillet ekstra mye fordi det gav meg en mulighet til å se mitt elskede Jets faktisk vinne noe (Kom igjen da, Sanchez, virkelig? Igjen?!).