Anmeldelse: House of Cards Sesong 1

Netflix sin storsatsing kom ut 1.februar i år og gjør streamingtjenesten til en enda mer attraktiv pakke.

I de første to timene av House of Cards introduserer regissør David Fincher oss til et særdeles minneverdig rollegalleri, ledet an av Kevin Spacey og Robin Wright som den amerikanske kongressmannen Frank Underwood og hans kone Claire. Andre regissører tar over i senere episoder men serien beholder nerven den etablerer helt fra starten. Underwood er en fyr som trekker i politiske tråder med en urovekkende presisjon; han manipulerer kolleger, medier, og næringsliv for å nå sine mål.

Spacey og Mara som Frank Underwood og Zoe Barnes

Ettersom Washington i denne serien, kanskje med rette, presenteres som en kynisk verden der alle kun er ute etter sin egeninteresse er det kanskje vanskelig å klandre Underwood for denne oppførselen. Og jeg lærte å like ham veldig fort. Hans Shakespeare-aktige monologer inn i kamera etablerer, eller kanskje tvinger er et bedre ord, frem en kobling med publikum som vedvarer, og hypnotiserer. Han er en sjarmør. En farlig sådan, hvis du krysser ham.

Underwood er en fyr som trekker i politiske tråder med en urovekkende presisjon

Plottet i første sesongen dreier seg hovedsaklig om et guvernørvalg, der Frank og hans medsammensvorne går inn for å støtte en kandidat. Men har de rene motiver? (Hint: nei.) Foruten Spacey bet jeg meg merke i Kate Mara som spiller en ung journalist som blir viklet inn i nettet til Underwood fortere enn hun kanskje er komfortabel med.

house-of-cards-c-4_3_r536_c534

House of Cards er noe så sjeldent som en serie som jeg kan uten forbehold anbefale til alle som liker fengslende drama. Det er en fortelling vevd av folk som virkelig ved hvordan de skal holde seeren fast til denmsiste rulleteksten går. Netflix har gjort noe smart ved å gi ut alle episodene samtidig, og for første gang er vi kanskje vitne til en serie som faktisk er designet for maraton-titting. Så stødig laget som House of Cards faktisk er bør det få noen TV-sjefer til å sperre opp øynene. Og kanskje bli litt redde?