Jeg har aldri vært en stor fan av snikespill, men en gang må jeg jo finne et jeg liker? Eller?
Plattformer: Xbox, PS3, PC
Utgitt av Bethesda.
…Jeg ender alltid opp med å bli utålmodig, og dermed får jeg alle vaktene etter meg og for å gjøre en lang historie kort har jeg lagt bak meg en haug med lik på størrelse med en fyllingsplass. Ikke spesielt «stealthy» av meg.
Dishonored er et snikespill. Spillet dropper oss rett inn i sitt sprø univers: et steampunk-keiserdømme som minner om Victoriansk London kryssa med City 17 fra Half-Life 2, der økonomien (og all teknologisk nyvinning) i all hovedsak drives av hval-tran. Jepp, hvalfett på boks. Med en gang befinner vi oss i maktens korridorer, keiserpalasset, der vi blir vitne til at keiserinnen myrdet, hennes datter kidnappet, og den kongelige kuréren Corvo får skylda for det hele. Gjett hvem som skal ut på et hevntokt for å renvaske sitt navn?
Uten å spoile vesentlige detaljer får Corvo tilgang på et relativt stort arsenal av våpen og ferdigheter, både konvensjonelle og særdeles ukonvensjonelle. Den aller mest nyttige av disse er evnen til å teleportere deg øyeblikkelig fra sted til sted, men jeg hadde det mye moro med «possession» som lar deg hoppe inn i kroppen på både folk og dyr, og tvinge dem til å gjøre som du vil.
Armbrøst, pistol, og et sverd har du også selvsagt med deg. Spørsmålet er: vil du bruke våpnene til å pløye deg gjennom all motstand du kommer over, eller vil du ta en mer avveid tilnærming der du sniker deg rundt, avleder, og kun dreper de du absolutt må? Dishonoreds største styrke er at du faktisk har et valg i hvordan du vil utføre de ulike snikmord-oppdragene.
Dette lille glimtet inn i et perverst, groteskt univers var ganske fascinerende en stund, og jeg var til tider svært innlevd i hva som ville skje med Corvo og keiserinnens datter. Men – interessen mistet taket halvveis uti der jeg føler at oppdrags-strukturen tildels kollapset – jeg mistet tålmodigheten og følte egentlig bare for å se hvordan alt sluttet. Jeg føler ikke at selve historien er god nok til å bære et spill som dette, man blir faktisk mer følelsesmessig involvert i skjebnen til alle disse hvalene som blir slaktet for fettet sitt, enn man blir i Corvos skjebne.
Og følgelig ble også den siste halvdelen av spillet preget av frustrasjon over at mine snarveier ikke var spesielt fruktbare. Alarmer gikk, vakter gikk amok, og jeg gikk litt lei. Som med Deus Ex i fjor altså.
Snikespill er kanskje ikke min greie men et spill som bygger et så interessant univers bør også ta seg tid til å lage en interessant fortelling oppi det hele.