Anmeldelse: Call of Duty: Black Ops II

Populariteten til Call of Duty viser ennå ikke tegn til å avta, faktisk tvert imot. Hvordan er det nyeste kapittelet i serien?

 

 

Hvert år tenker jeg at jeg kanskje skal hoppe over det denne gangen, men jeg ender alltid opp med å bla opp 600 kr for det nyeste kapittelet – jeg som alle de andre millionene som trofast kjøper spillet hvert år.

Etter Infinity Ward-sjefene sluttet og startet opp for seg selv i Respawn Entertainment har spillutvikleren Treyarch posisjonert som det nye A-laget når det gjelder Call of Duty.  Fjorårets Modern Warfare 3, som ble utviklet av flere team fra flere Activision-eide studio, ble en stor hit. Men Black Ops solgte faktisk mer på verdensbasis! Det hersket kanskje en slags generell følelse av at serien hadde begynt å nå metningspunktet?

Utvikler: Treyarch

Utgiver: Activision

Plattformer: Xbox 360, PS3, WiiU, PC (Testet på Xbox 360)

Eller kanskje ikke. Call of Duty: Black Ops sin historie om paranoia, kald krig og mystiske tallrekker var faktisk ganske fascinerende, spesielt for oss som er interessert i den kalde krigen. I oppfølgeren møter vi anti-heltene fra det spillet igjen, Alex Mason og Frank Woods, denne gangen på 1980-tallet da USA var involvert i en hel mengde tvilsom business i Sør-Amerika. Rammen for disse flashbackene er år 2025, der en terrorist kalt Menendez står klar til å sette hele verdens infrastruktur ut av spill. Alex Mason sin sønn David besøker Woods på gamlehjem og prøver å finne ut mer om denne mystiske figuren. Forhåpentligvis klarer de ved hjelp av gamle Woods å stoppe ham før han starter en global konflikt.

Det er ganske interessant å hoppe mellom 1980-tallet og 2025. Kontrasten mellom de to tidsperiodene kommer godt frem, og spådommene om 2025 er ikke altfor bananas fra et teknologisk perspektiv. Jeg likte spesielt designet på et flytende hotell midt i havet, hvor et av kampanjeoppdragene foregår. En fjellklatringssekvens tidlig i spillet er også ganske stilig, der du svinger deg langs fjellskrenten ved hjelp av magnetiske hansker.

Kampanjen byr på det du forventer fra et Call of Duty-spill, stort sett tette kamper i urbane miljø kombinert med spektakulære kjøretøyssekvenser. Treyarch har dog konstruert historien med ulike forgreininger denne gangen. Jeg ble genuint overrasket over hvor mange variabler som faktisk finnes gjennom hele kampanjen, og ofte er du ikke klar over at du har gjort et valg før du ser konsekvensen av det. En av mine lagkamerater ble f.eks forbrent i ansiktet og denne skaden ble værende gjennom hele spillet! Elva renner ut i små og store bekker underveis og det gjør det faktisk verdt å «spole tilbake» for å se hva som kunne gått annerledes hvis du ikke drepte X eller ikke rakk frem til et mål i tide.

I kampanjen låser du også opp 4 valgfrie oppdrag som er svært frustrerende å spille gjennom. Det er små oppdrag som foregår på flerspiller-kartene, der du skal ha overblikk fra et fugleperspektiv og gi ordre til de ulike lag du har til disposisjon. Du kan også ta direkte kontroll over soldater, droner, og autokanoner for å få hjelp. Disse side-oppdragene kombinerer alt det verste med å spille RTS-er på konsoll og du føler aldri at du har tilfredsstillende kontroll over situasjonen. I dyp frustrasjon dør du om og om igjen og når du først kommer i mål virker det som ren flaks. Jeg kan ikke fatte hvordan disse sideoppdragene kom gjennom kvalitetsfilteret. Det føles uferdig. Riktignok er oppdragene valgfrie, men har du lyst på den beste slutten? Da du faktisk fullføre dem.

Det er mer gledelig å kunne rapportere at flerspillerdelen av Black Ops 2 er en tvers gjennom fenomenal pakke og det er nok her de fleste spillerne vil tilbringe mest tid. Du vet nøyaktig hva dette er og du vet nøyaktig hvorvidt dette appellerer til deg som eller ikke. Hvis du liker Call of Duty-flerspiller vil nok dette kanskje være den beste og mest raffinerte versjonen av dette hittil. Selv om det i all hovedsak er det du er vant med fra før, tross noen interessante justeringer (du har f.eks. mye mer fleksibilitet konfigurering av klassene). Perks, loadouts, klasser, folk som snakker stygt om mora di på gebrokkent engelsk.

De nye kartene er svært godt designa med god variasjon mellom trange korridorer og åpne områder. På mange måter representerer de en perfeksjonering av formelen, sannsynligvis basert på rå, hard data-innsamling fra spillere over de siste 5 årene.  Jeg opplevde at jeg faktisk gjorde det bedre i dette spillet enn i de foregående. Jeg har faktisk ikke en negativ total k/d! Kanskje matchmakingen er blitt bedre?

Åja, glemte nesten å nevne at Zombies er tilbake, for de som bryr seg. Jeg gjesper det største gjespet.

Black Ops 2 er et solid skytespill og et godt Call of Duty-spill. Det kjører bunnsolid i 60 FPS, kontrollene er fremdeles de beste i sin sjanger, produksjonsverdien er skyhøy, det ser flott ut, musikken av Jack Wall og Trent Reznor er et friskt pust og flerspilleren byr fremdeles på mye moro.  Isolert sett er dette skikkelig solide saker men jeg kommer ikke utenom Deja Vu-følelsen av å ha sett og spilt alt dette før. Jeg opplevde ingen «wow!» øyeblikk som jeg gjorde med atombomba i Call of Duty 4 eller angrepet på Det Hvite Hus i Modern Warfare 2. Call of Duty er en gigantisk mammut av et kulturfenomen, tilsynelatende ustoppelig, men har det vokst seg så stort at det ikke er mulig å gjøre noe virkelig nytt med serien? Må jeg vente på Respawn Entertainment for å få noe helt banebrytende i FPS-sjangeren?

Jeg får ta noen runder til med Team Deathmatch mens jeg venter.