Resident Evil 6 er siste kapittel i en serie som på mange måter har beveget seg lenger og lenger bort fra det den opprinnelig var. Serien populariserte «survival horror»-sjangeren, en type spill der spenningen kommer fra det faktum at du er isolert fra omverdenen, omringet av monstre, med knapphet på ammunisjon, mat og andre ressurser du trenger for å overleve. Den moderne klassikeren Resident Evil 4 distanserte seg fra dette og skapte i samme prosess det vi nærmest kan kalle en helt ny sjanger av tredjepersons-action. Resident Evil 6, på sin side, er bare totalt bananas.
I spillets tre kampanjer spiller du som Leon S Kennedy, Chris Redfield og nykommeren Jake Mueller, sønn av Albert Wesker, Resident Evil-seriens største skurk som døde i Resident Evil 5. Sammen har de også med seg Co-op partnere (bl.a. Sherry Birkin fra Resident Evil 2). Alle de tre globetrottende kampanjene er velregisserte og fulle av minneverdige øyeblikk. Det er også interessant hvordan historiene krysser sporene til hverandre i enkelte sekvenser, og det fører til øyeblikk der gjenopplever noe som hendte i en tidligere kampanje som en annen person.
Hvis du ikke har sett de dataanimerte filmene Degeneration og Damnation er det det er lenge siden du har sett Leon S Kennedy, mannen med sveisen og skinnjakka. Vi møter ham igjen helt på starten av Resident Evil 6 i en prekær situasjon. Han må henrette sin gode venn, presidenten av De Forente Stater, fordi han har blitt infisert med spillets nye trussel: C-viruset! Og ting bare eskalerer derfra, der én vanvittig actionsekvens avløser den neste. Chris og Jake sine kampanjer fortsetter denne eskaleringen og jeg lot meg imponere over situasjonene jeg befant meg i. Et av høydepunktene er en sekvens der en av hovedpersonene må nødlande et jumbojet. Selv om dette utspilte seg i form at av «Quick Time Event» syns jeg det var ganske artig.
Spillet kaster eksplosjoner, kjøretøyssekvenser og alle mulige slags sprø situasjoner på deg uten å gi deg noe særlig med pauser – men hvordan føles det å spille? Kontrollene sitter stort sett som ei kule – det er moro og presist å skyte og det er like moro å utføre latterlige slag og spark-komboer. En sjelden gang havner du i en slags loop der du føler at det er vanskelig å komme deg i trygghet fordi du blir slått over ende av en fiende om og om igjen – men stort sett hadde jeg en følelse av å være i full kontroll over et arsenal som blir heftigere og heftigere etter hvert som kampanjene utspiller seg. Bare ett tips: skru av crosshairs og bruk kun lasersikte. Leon S Kennedy trenger bare lasersikte, stol på meg.
Hvis kampanjene har et problem så er det en for hyppig bruk av Quick Time Events – og de blir ganske forutsigbare etter hvert. Istedet for å tilføre spenning tilfører de av og til et irritasjonsmoment som bryter opp flyten i noen av de ellers underholdende sekvensene. På sitt beste er de OK, på sitt verste føles de ganske unødvendige.
I tillegg til at du kan spille alle kampanjene med en kompanjong er overlevelsesmodusen «Mercenaries» også tilbake, noe som nok vil være et varmt gjensyn for de som likte denne i 4 og 5. Dette spillets noe mer actionfylte og raskere flyt passer kanskje ennå bedre inn i Mercenaries enn de to forrige spillene gjorde. Det funker bra som et avbrekk fra de intense kampanjene, eller som ekstra underholdning etter du er ferdig.
Det stemmer at Resident Evil 6 befinner seg på en helt annen planet enn de fire første spillene, og det vil kanskje skuffe folk som er ute etter en tradisjonell «survival horror»-opplevelse. Men isolert sett er dette noe av den beste underholdningen et spill har gitt meg i 2012. Det fikk meg faktisk til å midlertidig glemme at jeg var midt inni Borderlands 2. Uansett hva som måtte være neste destinasjon for Capcom og Resident Evil så var det moro med et gjensyn med Leon, Chris og de andre. Det blir forhåpentligvis ikke lenge til neste gang!