Asura’s Wrath er en infernalskt underholdende opplevelse som blander flere uttrykk og sjangre på en vellykket måte.
Utvikler: Cyberconnect2
Utgiver: Capcom
Plattform: Xbox 360, PS3
Asura var en av åtte demiguder hvis oppgave det var å beskytte jorden fra demoner kalt Ghoma – inntil han ble forrådt av de andre gudene, falskt anklaget for å ha drept keiseren sin, kastet ut av guderiket og som ikke det var nok er datteren holdt gissel av hans resterende 7 eks-kompanjonger. Tolv tusen år senere våkner han til live igjen nede på planeten med én tanke i hodet: hevn. Hevn på en galaktisk skala!
Asura’s Wrath er like mye en interaktiv TV-serie som det er et spill og har like mye til felles med Dragon’s Lair som det har med God of War, der det blander melodramatiske interaktive filmsekvenser med typisk brawler-action, ispedd en dash med Panzer Dragoon-aktige flyvesegmenter. Det audiovisuelle uttrykket er svært overdrevet på alle måter – alt foregår på en usannsynlig svær skala – på en måte som minner sterkt om Bayonetta og Dragonball Z for å nevne to av de mest tydelige inspirasjonene.
Nå driver jeg visst med name-dropping igjen. Men på mange måter er det vanskelig å forklare hva Asura’s Wrath er uten å referere til andre spill fordi det så åpenlyst er inspirert av alle disse. Men det er er måten det blander og gjør ære på sine inspirasjoner som gjør Asura’s Wrath til en tvers gjennom underholdende opplevelse. Kjernen i saken og årsaken til at mange bekymret seg for dette spillet i forkant er at bortsett fra enkelte brawler-sekvenser er Asura’s Wrath stort sett et spill bestående av den etterhvert litt mislikte «quick time event» spillmekanikken som har sitt navn fra SEGA-spillet Shenmue – men som daterer tilbake til tidligere nevnte Dragon’s Lair – en spillmekanikk mange hevder er utspilt for lenge siden og er like engasjerende som å sitte på do.
Og dette kunne derfor veldig lett ha blitt en forutsigbar og kjedelig affære, men deldigvis er spillet velsignet med en engasjerende og solid historie om familie, hevn, savn og demon-slakting, og helt vanvittige action-scener hvor episke (i ordets sanne betydning) øyeblikk står i kø. Du pulveriserer bosser på størrelse med planeter, pløyer gjennom endeløse hav av Star Destroyer-aktige skip, og utsletter armeer av fiender og Ghoma-monstre, alt ved å bevege på spakene og trykke på knappene når spillet befaler det. Og det føles bra. Brawler-sekvensene i spillet er egentlig bare en unnskyldning for å komme til neste usannsynlig spektakulære quick time event-scene. Fiender har ingen life-bar, istedet slår du løs på dem til et meter fylles opp og ordet «BURST» brenner på skjermen til du trykker på høyre trigger – som så utløser den neste hydrogenbomba av en actionscene som formelig eksploderer ut av TVen din med intensiteten til en supernova. Faktisk er det de tradisjonelle brawler-sekvensene som trekker litt ned fordi de på en måte står i veien for neste «BURST!» og på grunn av at de rett og slett er ganske repetitive og uten fingerspiss-finessen til f.eks Bayonetta.
Det er utvikler CyberConnect2 sin evne til å fylle spillet så til de grader til randen med disse actionsekvensene, samt evnen til å fortelle en historie som faktisk underholder med overraskende mengder patos som gjør dette til en interaktiv opplevelse det er lett å anbefale. BURST!