Da jeg var 12 år, i 1993, hadde jeg en Amiga 600. Som alle andre brukte jeg den aldri til noe “fornuftig”, selv om det var argumentet for å kjøpe den…
av gjesteskribent Torodd Røhjell
Jeg kan ikke huske å ha fullført et eneste spill på den, selv om jeg brukte skremmende mye tid med en DanJoy mellom hendene (Jeg innser i ettertid at dette kan mistolkes, men lar framtida avgjøre). Jeg leste en masse spillblader, som The One Amiga, Computer and Video Games og EGM, og spillinteressen var tent.
Nabojenta hadde en SNES, og av en eller annen mystisk grunn hadde hun også Super Metroid. Jeg husker ingenting bortsett fra mørk, skremmende musikk, og hopping. Panikk. Skyting. Flukt! Og en kontroller med en mengde knapper jeg ikke greide å bli klok på i løpet av den ettermiddagen (jeg var vant til Amigaen og joysticker med én knapp).
Spol fram (eller skip fram, for dere som ikke ble offer for VHS eller vanlige kassetter noen gang) til 2006, og jeg skaffa meg en Wii. Familievennlige, snille greier. Fargerike, glade spill, og mot alle odds uhyre få bomkjøp (Carnival Games, jeg stirrer sint på dere!). Spilte LoZ: Twilight Princess, og syntes det var det mest fantastiske jeg hadde sett! Jeg likte den litt skremmende siden av det, selv om det aldri va skumlere enn f.eks. “Grøsserne”, som gikk på NRK barne-tv back in the day.
Et par år seinere kjøpte jeg en PS3, etter å ha skjønt at det var her (og sikkert på XBox) de største opplevelsene ventet. Etter å ha slåss med kontrolleren, og alle knappene, så kom jeg meg gjennom Metal Gear 4, og dermed lå veien åpen. La oss si at jeg la hodet på skakke og blottla halsen for at From Softwares sylskarpe, skremmende, glinsende japanske tenner skulle synke inn.
From Softwares “Demon’s Souls” fra 2009 var på det tidspunktet det absolutt vanskeligste spillet jeg hadde prøvd. Det ga meg ingen hint. De få tipsene jeg fant var lagt ut av andre spillere, og av og til ledet de meg på trynet utfor bunnløse avgrunner, eller rett i bakholdsangrep fra sabelsvingende zombiesoldater.
Det holdt meg aldri i hånda. Det trøsta meg ikke, og tilbød ikke å senke vanskelighetsgraden. Man tilpasser seg, eller dør. Demon’s Souls var Darwin gjenoppstått som et fullstendig bananas japansk spillselskap som av en eller annen grunn hadde tatt opp i seg mye av det som preger vestlige rollespill. Darwin sa aldri den _sterkeste_ skal overleve, det var “survival of the fittest”
I Demon’s Souls’ tilfelle var det “survival of den som har brukt mest tid på å sette opp excel-ark over hvilke steiner som fungerer best i sverdoppgraderinger, som hadde pugga fiendeplassering som Petter Solbergs kartleser pugger svingrekkefølger”. Viktigst av absolutt alt var å holde skjoldknappen inne. ALLTID skjoldknappen inne.
Etter å nådeløst ha spiddet ihjel siste boss i dette spillet løp jeg til butikken og handla oppfølgeren, som hadde rukket å komme ut. Akkurat, det tok meg nesten to ÅR å komme meg gjennom det (Jeg innrømmer at jeg spilte mange andre spill i denne perioden)
Med Dark Souls (2011) trygt dytta inn i PS3-en var det tid for å kaste seg inn i neste mørke, og skulle man tro ryktene, enda mer utfordrende historie. Å kalle det “historie” er helt på grensa, siden man ikke får vite mer enn bruddstykker om det som egentlig har skjedd.
Man er en fyr eller ei dame. Man har et elendig og ødelagt lite våpen, og noen filler som dekker til den beef jerky-aktige kroppen til nevnte fyr eller dame (hvis du har spilt det veit du hvorfor jeg sier “beef jerky”.) Man er hollow. Man er MER død enn man var i Demon’s Souls. That’s right, man er stein hakkende dau, man går rundt som et levende, svartsvidd lik, og LIKEVEL vil alle drepe deg. Drager med munn på LANGS av HELE kroppen, sleggesvingende tjukkaser i parachute pants, ildsprutende drager, ALLE vil ha deg døde, de vil ha deg døde to ganger, de vil ha deg dobbelt så døde!
Av og til, hvis du har greid å bli littegrann levende, så kan du få hjelp av andre medspillere. Plutselig dukker det opp ei dame i glitrende rustning med et brennende våpen du aldri har sett maken til, og hogger ned fiender som gress, og du tar knekken på et enormt monster du har prøvd å drepe i dagevis.
Jeg har stått på gulvet foran tv’en klokka halv fire på natta og jubla med hviskende stemme (med samboeren sovende vegg i vegg), uten at jeg er nevneverdig stolt av det. Det føltes bare så riktig der og da.
Der og da var jeg verdens mest tålmodige, mest målretta, mest utholdende spydstikkende hunter, i ei rustning satt sammen av et skjørt jeg fant ved en brennende sjø, etter å ha løpt i panikk forbi et lavaspyende monster, på overkroppen ei enkel lærrustning fra en feig tyv jeg dolket i ryggen i slummen under borga, og med ei mørk hette over hodet. Jeg hadde et skjold med ei ørn på som jeg fant på en bærebjelke i en underjordisk by full av demonhunder, flygende etterkoppmonstre, pestbefengte kjemper, og skrikende vampyrer. Spydet mitt tok jeg fra en skjelettaktig djevel med vinger, og jeg fikk smidd det sterkere hos en gigantisk smed i en glitrende by på toppen av verden. Jeg brukte en ring jeg stjal fra en ridder som i utgangspunktet virka som han ville hjelpe meg, og den ga meg mer liv. Jeg brukte buen min til å skyte fiender på avstand som jeg aldri ville ha hatt en sjanse mot på nært hold. Buen kjøpte jeg av en død kjøpmann, han var like død og og uten håp som meg selv.
Da jeg etter over 150 timer hadde dansa, parert, blokkert, stukket, skutt, og leget meg selv til spillets siste boss lå død fikk jeg valget; gå mot lyset, eller mot mørket. Jeg gikk mot mørket, og det ønsket meg velkommen hjem (det høres utrolig cheesy ut, men det skjer faktisk!).
Souls-spillene er de minst urettferdige spillene jeg har vært borti. I løpet av nesten 300 timer til sammen var jeg aldri irritert på andre enn meg selv, det var alltid min egen feil hvis jeg rota det til. På samme måte var det aldri flaks når jeg lyktes, det skyldtes min egen innsats og dyktighet.
For meg er disse spillene kulminasjonen av alt jeg noengang håpte spill kunne være da jeg var 12 år. Det er store, fantasifulle landskaper, og monstre og skapninger jeg aldri hadde sett før. Det er en ro i dem mens du sniker rundt, og samtidig et kaos og en panikk uten sidestykke, og for meg skaper det en dynamikk som er sjelden å se.
Dark Souls er det beste spillet jeg noen gang har spilt. Hva er ditt favorittspill?