Anmeldelse: Assassin’s Creed III

Plattformer: Xbox 360, PS3, (WiiU, PC)

Utgitt av Ubisoft

Assassin’s Creed var det første spillet jeg spilte på denne konsollgenerasjonen. Da som Altaïr Ibn-La’Ahad under korstogene, ble blendet av solen og skyenes bevegelse, og Midtøstens liv og røre brakt til live at en sterk maskinvare. Den gang var det et spennende spill med noe repeterende gameplay og en slutt som gjorde meg og en god del andre noe nysgjerrig på hva som egentlig foregikk i dette universet. Nå, fem år etter, er jeg veldig klar over akkurat hvor bredt og dypt dette universet kan være. Maskinvaren er eldre, men spillet klarer enda å vise seg frem på en fin måte. Spesielt i den første scenen da spillet overrasker litt med hvor mange karakterer den klarer å presse inn på skjermen.
Da det ble klart at dette var seriens siste, ble behovet for å fylle ut Desmond Miles’ skjebne veldig påtrengende. De foregående spillene har hatt en veldig hit-and-miss statistikk når det kommer til Desmond sin rolle, og i dette spillet, hvor hans historie når et klimaks, kan den til dels virke rotete og lite utfyllende. Vi oppdager dog flere assassin-sider av Desmond i denne, noe som understreker denne karakterens vekst gjennom serien. Ved siden av det, dessverre, så finnes det ikke så mye utvikling. Det er noen tumulter mellom Desmond og andre karakterer, men dynamikken kan ofte finnes litt flat og ikke nok i front.


Det er umulig å ikke å tenke historie, når man tenker på Assassin’s Creed. Fra forgjengerne har vi blitt kjent med korstogene i Midtøsten og rennesansen i Italia. Korsfarere og Vatikanet er nå byttet ut og inn kommer lojalister, kolonister og en veldig stor grå sone.  Det er her Assassins Creed 3 slår ekstra hardt, da den ikke peker finger og forteller deg at noen er gode og andre onde. Her gir den karakterene sine mål og idealer som er langt nærmere det som oppfattes som normalt enn hva man forventer av et spill. Det handler om å gjøre livet best mulig, for her finnes det ingen ond hersker eller tyrann som vil sprenge månen for å øke salget av snøglobuser med månemotiv.

Connor, eller Ratonhnhaké:ton for den modige, er vår forfader i denne omgangen. Den unge mohawkeen vil kanskje bli husket som den mest naive av alle hovedkarakterene. Det skapes av og til noen problemer med å knytte et bånd til Connor, da man ofte kan finne seg i å være uenig i hva han sier og mener, men på en annen side så forsterker kunne denne naiviteten og unge idealismen gråsonen mellom karakterene.
Ved siden av en ny vinkling på personlighet, bringer Connor med seg nye muligheter for gameplay. Mange delte sin usikkerhet på om et slikt spill kunne fungere uten høybygninger og urbane områder, og jeg sier ikke dette bare fordi Connor har en maksimus sint tomahawk, men det fungerer veldig fint. Free-runningen er endelig fikset, ja, fikset – nå fungerer det. Her opplever vi ikke at karakteren vår plutselig bryter sammen og kaster seg utfor et klippe bare fordi vi ville springe ekstra raskt. Ubisoft har forbedret mye av flyten i spillet, kuttet av mye flesk og trimmet det ned til et stykk flytende og underholdene spill.


Connor kan ta snarveier gjennom hus, legge feller for dyr, leke pirat på bøljan blå og klappe søte dyr. Assassins Creed 3 legger til mye nytt, men problemet blir, slik som i det foregående, at det kan bli litt ufokusert om man ser litt for mye rundt. Det finnes tre forskjellige ting man kan samle på, alle for forskjellige formål, men samleobjekt (såkalt collectibles) er det og blir det uansett. Det kan virke litt smør på flesk, men det går på en slags måte. Den ene oppgraderer ting og den andre gjør at man kan lete etter en kjent pirat sin skatt. Det er kanskje en humpete og svingete vei, men den er i det minste variert på sin ensformige måte. Kampene har også fått en overhaling, med inntok av gevær opplever Connor ofte å finne seg midt i skuddlinjen mens han hogger ned lojalister og kolonister, og da er det kun å en ting å gjøre, kaste seg imot en stakkers soldat og bruke ham som skjold. Enkelt, tøft og greit.
Selv med alt dette innholdet, og det som må være den største verdenen så langt i serien, er det veldig lett å kun holde seg til hovedhistorien. Det mangler ofte en grunn til å gjøre alt som spillet lar deg gjøre. Flere av sidesporene er underholdende, men føles uviktige, og det ble ofte slik at jeg hadde større interesse for hovedhistorien som satte hele den dynamiske verden rundt meg i skyggen. Historien til Desmond faller også litt under dette, Apple of Eden, Juno og alt dette som har forvi har undret oss over blir kanskje ikke forklart helt tilfredsstillende i denne omgangen. Men en slags slutt får vi, og i kjent stil så kommer nok den til å bli debattert opp i mente av sinte forumbrukere i tiden fremover.

 


Når det gjelder selve oppdragene, eller tingene som skjer i hovedhistorien så er det mer eller mindre gått helt vekk fra AC1 sin systematiske oppbygging. Her er det skreddersydde historier med overraskelser og blandede spillmekanikker bygget sammen, noe som gjør at det er en fryd å fortsette på spillets hovedvei. Fra en knallstart til en lang og gjennomtenkt prolog eller tutorial (om man vil) til man etter 4-5 timer ankommer selve kjøttet i historien. Det er langt, seigt, men så fryktelig godt. Noen irriterende elementer er det, som to noe utilgivelige løpesekvenser, men de blir relativt raskt glemt da kontrollene sitter mye bedre en før og dør man så er det ens egen feil.

Assassin’s Creed 3 hopper av og til litt rundt, ufokusert og ubalansert mellom hovedhistorien og sidesporene, men det er fylt opp med underholdning, moro og et av de bedre karaktergalleriene på lenge. Det er tross alt Assassin’s Creed.