Ikke en så big deal

Som svar på dette friske frasparket fra LOLBuas egen Lars Richard Olsen  tenkte jeg å skrive om «hvorfor du ikke egentlig trenger å bry deg, men du kan gjerne spille det hvis du har litt ledig tid, I guess?»

Journey kommer snart ut på PS4 – et ledd i konsollens lange rekke med oppskalerte porter fra PS3. Og denne oppskaleringen kan nok gjøre Journey til en bedre opplevelse. For meg er Journey et veldig vakkert, audiovisuelt vellykka spill som har mer form enn det har substans. Nøyaktig hva det prøver å si om noe som helst er det ikke lett å få tak på. Det er et spill som vil så inderlig at du skal føle noe, se så vakkert alt er, hør på den fantastiske musikken, dette -må- jo være et viktig spill.

Spillets samarbeids-gameplay burde vært spillets største styrke men ender opp med å bli dets største svakhet. Du er helt og holdent avhengig av at du finner en annen spiller som er like innstilt på å «være med på leken» som du er, hvis ikke vil det forsure hele opplevelsen din. Da er det nesten å foretrekke at du ikke møter på noen som helst, selv om dette gjør spillet til en veldig pen tech-demo.

Mange spillere leser tydeligvis mye mer inn i Journey enn jeg gjorde, og det mangler ikke på euforiske beskrivelser av hvordan folk opplevde spillets sluttsekvens. Jeg henta til syvende og sist veldig lite ut av det, og satt igjen med en følelse av å ville spille noe som ikke var så selvhøytidelig.

Så – spill gjerne Journey, men ikke fordi du føler du «må» eller fordi det har en metacritic på over 90. It’s not that big of a deal.

Kjøp gjerne soundtracket til Austin Wintory HER