Dette er en artikkelserie om spillselskapet Atari og dets mange ukjente sider. Har du ikke lest del 1 enda? Da bør du klikke her og få med deg den.

av Ketil Espenæs

Case nr. 4 – Hvor mange Atari 5200 trackballs trenger man?
Eieren av en spillbutikk takket ja da Atari tok kontakt med ham for å høre om han var interessert i “et større antall” Atari 5200 trackballs for en svært billig penge. Da den intetanende kjøpmannen ankom lageret ble han fort stående og måpe. Lageret var fylt opp av flere meter høye tårn av trackballs. Han ringte til sin forretningpartner og de fant ut at de akkurat kunne klare å få hjem hele lasset i sine to trailere. Fornøyd med å ha løst problemet spaserte butikkeieren rundt hjørnet på lageret og oppdaget noe som ga ham skikkelig sjokk. Der sto det seks semitrailere parkert, og de var fylt opp til randen med tilsammen 18 000 Atari trackballs. Det begynte å gå opp for butikksjefen at han hadde et lite problem. Heldigvis var Atari elskverdige nok til å låne bort semitrailerne slik at han og partneren fikk flyttet inventaret. Da butikklageret var smekkfullt fortsatte de til partnerens hjem hvor de dekket hele hagen hans med tårn av trackballs.
Gjennom sommeren demonterte de over 11 000 ubrukte, men usalgbare, enheter. Esker og plastikk ble resirkulert. De optiske enhetene ble videresolgt, men hva kunne man bruke selve ballen til? Jo de ble solgt til bruk i biljard og som kule til girspaker.

Trackball til Atari 5200. Den er nesten like stor som selve konsollen.

Case nr. 5 – Jakten på et sverd av gull og diamanter
Spillet “Adventure” til Atari 2600 var starten på en ny spillsjanger. Atari ønsket å lage en oppfølger til spillsuksessen, men under utviklingen ble det nye spillet til så mye mer. Mytiske sagaer, religion og magi ble en del av historien i spillet. Resultatet ble en splitter ny spillserie med navnet “Swordquest”. De fire spillene i serien skulle i tillegg til “Swordquest” hete “Earthworld”, “Fireworld”, “Waterworld” og “Airworld”. En tegneserie av DC Comics fulgte med hvert spill og måtte brukes for å finne de hemmelige kodene som var gjemt i spillene. Atari-klubben arrangerte en konkurranse der man, for hvert spill, måtte sende inn disse kodeordene. De som ble trukket ut fikk reise til Atari i Sunnyvale, California for å spille mot hverandre i en spesialversjon av spillet. Seierherrene fra hver av konkurransene skulle til slutt kjempe i en finale. Dette høres kanskje ikke så unikt ut, men vent til du får høre om premiene. Vinneren av “Earthworld” 20 år gamle Stephen Bell vant «Talisman of Penultimate Truth». Den besto av 18 karats gull, diamanter og andre edelstener. I 1980 hadde denne en markedsverdi på $25000. Mesteren av “Fireworld”, Michael Rideout, ble den lykkelige eier av “The Chalice of Light” som også hadde en verdi på $25000. “Waterworld” konkurransen ble kansellert i siste øyeblikk og spillet “Airworld” ble aldri utgitt på grunn av videospillkræsjet.

Premien for “Waterworld” skulle være “Crown of Life” og vinneren av “Airworld” will fått “The Philiospher’s Stone”. Begge disse premiene var like vakkert utsmykket og taksert til $25000. Den gjeveste premien var allikevel «Sword of Ultimate Sorcery» – med en verdi på $50000. Atari planla nemlig at vinnerne av de fire spillkonkurransene skulle delta i en finale hvor de skulle kjempe om det verdifulle sverdet.

Et av de få bildene som eksisterer av "Sword of Ultimate Sorcery"

Det store spørsmålet i ettertid er hvor de resterende premiene ble av. Vi vet med sikkerhet at vinneren av “Earthworld”, Stephen Bell, smeltet om talismanen og solgte den til en mynthandler. Sverdet som var hovedpremien, sies å henge over peisen til Jack Tramiel – ,mannen som kjøpte Atari i 1984, kort tid etter at den siste konkurransen ble kansellert. Entusiaster verden over har kritisert Tramiel gjennom årenes løp og bedt ham returnere sverdet til “Atari Historical Society.”
Selv om Atari bare fikk gjennomført to av de fem planlagte konkurransene, står nok dette som den mest unike spillkonkurransen gjennom tidene.

Plakat hvor Swordquest konkurransen annonseres.

Case nr. 6 – “War Games”
“Battlezone” er et spill som mange av oss har testet ut i en eller annen arkadehall. I dette spillet er du en tanksfører og målet er å skyte mest mulig fiendtlige stridsvogner – ja, til og med UFOer! “Battlezone” imponerte stort da det ble lansert på grunn av den imponerende vektorgrafikken som gjorde det mulig å lage et fullverdig 3D-miljø i førstepersons perspektiv. Man kan vel si at “Battlezone” er en av de aller første FPSer. Flere andre av Ataris arkadespill benyttet seg av vektorgrafikk. De mest kjente er “Red Baron” (“Battlezone”-klone), “Tempest” og “Star Wars”.
Men det var ikke bare de tynne nerdene på arkadehallene som ble betatt av spillet. Det amerikanske forsvaret tok kontakt med Atari fordi de så stort potensiale i teknologien som ble brukt i arkadespill. Ikke som underholdning for soldatene på brakka, men som et profesjonelt simuleringsprogram. Prosjektet ble døpt “Army Battlezone” og prosjektlederen var Rick Mongrief. Han var en del av Ataris “special projects group”, og leverte en prototype til det amerikanske forsvaret basert på deres krav. Resultatet var en sterkt modifisert “Battlezone” klone. Kjøretøyet du kontrollerte i spillet var en “Infantry Fighting Vehicle” (IFV – senere kjent som “Bradley Fighting Vehicle”). IFVen var på “rails” og du ble periodevis konfrontert med fiendtlige og vennlige enheter. Det kunne være helikopter, tanks og infanteribærende kjøretøy. Du hadde flere våpen til din disposisjon: en 7,62 mm maskinpistol, en panserbrytende kanon og en TOW (“Tube-launched Optically-guided Weapon”) missilkanon. Flere detaljer om selve “gameplayet” er ukjent da det er svært mye som fortsatt er konfidensielt. Det er også usikkert om produktet i det hele tatt ble produsert i større antall. Ataris hemmeligholdelse, samt makuleringen av uvurderlige Atari-dokumenter (utført av Jack Tramiel), har gjort det vanskelig å få fram hele historien. Det amerikanske forsvarets konfidensialitet har heller ikke hjulpet.

"Battlezone" - et populært arkadespill som imponerte med sin vektorgrafikk.

Det som er sikkert er at flere dyktige spillutviklere sluttet i Atari som en protest mot selskapets deltakelse i et militært prosjekt. Som nevnt i del 1 av denne artikkelserien var de fleste av Atari-utviklerne relativt rebelske av seg. Mannen bak “Battlezone”, Ed Rothberg, var også blant de som sluttet og begynte i Nolan Bushnells nye spillselskap “Sente Technologies.”

Dette er en del av en artikkelserie. Se fram til tredje og siste del av denne serien, der vi skal komme med informasjon om Ataris hemmelige kontrakt med Commodore. I tillegg skal vi avsløre hva Apple og Atari har til felles.

Om forfatter

Avatar

Les om meg og de andre Radcrew personlighetene her: http://www.radcrew.net/rad-crew