Jeg har i flere år vært livredd for å fly
Jeg vet ikke hva det er for noe, men jeg kan ikke fordra å fly. Det skal ganske mye til for å få meg ombord på et fly i 3 timer med grinete unger, gamle menn som hoster høylytt, og menn på guttetur ett eller annet sted som tar et vinglass for mye inne på flyet. Dette har i mange år vært noen av grunnene til at jeg ikke kan fordra å fly, men den virkelige grunnen er, usannsynlig som den er: Jeg er rett og slett bare jævlig redd for å dø. Vi har alle hatt den drømmen der er fly går rett i bakken og crasher, og i det det skal til å crashe så våkner vi opp med hjertet i halsen og sliter med å innta nok oksygen. Dette har holdt meg fra å dra på ferier med familien de siste 4-5 årene. Så da kan du tenke deg: det skal ekstremt mye til før jeg faktisk setter meg på et fly for å dra til ukjente land. Og det er akkuratt det som skjedde.
En veldig kald dag i februar da jeg satt og spiste lunsj i kantina på skolen, kom en god venn bort til meg med et lurt smil. Dette er noe han pleide å gjøre relativt ofte, da han er en litt lur type, men denne dagen var smilet hans ekstra lurt. «Du Toffe? Har du lyst til å være med meg til London i November?» spurte han, med et ekstremt lurt smil. Innen et halvt sekund, svarte jeg automatisk: «kanskje» siden jeg visste at det betydde at jeg måtte sette meg i en luftmaskin, noe som er på bånn av lista av ting jeg er villig til å gjøre. «Åh, du skjønner, 1. November er det Distant Worlds konsert i Royal Albert Hall» svarte han meg, og smilte enda bredere.
Envingede engler og gal dansing
….Er bare noen stikkord for hva Distant Worlds er. For mange er kanskje navnet «Distant Worlds» ukjent, men for mange spillentusiaster sier det mye. Final Fantasy er en spillserie jeg aldri ga mye oppmerksomhet til som yngre, men i en alder av 16-17 oppdaget jeg musikken i spillene. Musikken endret på mitt syn på serien for alltid, og jeg har siden respektert spillserien massivt. Distant Worlds er et orkester, ledet av den fantastiske konduktøren Arnie Roth som baserer seg på musikken fra Final Fantasy universet skrevet av Nobuo Uematsu, orkestrert og arrangert til enkelte klassiske stykker, og fremført med orkester. De drar som regel på turné, og ett av stoppene pleier som regel å være Royal Albert Hall i London by i majestetiske England. Og det er ikke ofte at muligheten for å høre sinnsvakt bra skrevet musikk dukker opp, så da ble billetter booket, og flybilletter bestillt. Vi fikk senere vite at konserten ble utsolgt på under 2 timer, noe jeg trodde var høyst usannsynlig at kom til å skje, men som regel så undervurderer jeg fanbaser.
Så når vi steppet inn på Gardermoen (eller Oslo Lufhavn, for dere som er pirkete) så drømte jeg stort. Flyskrekken hadde begynnt å sette inn, men som en gammel musikkentusiast så visste jeg at om jeg overlevde flyturen både frem og tilbake, så ville jeg ha en opplevelse jeg aldri vil glemme.
Følelser på aller høyeste nivå
Etter å ha rotet oss litt rundt i London tidligere på dagen, for å så sette oss inn i en veldig shabby pirattaxi (som forøvrig var bestillt av han i resepsjonen på hotellet) befant vi oss på Royal Albert Hall. Det aller første som møtte oss var cosplayere som cosplayet forskjellige karakterer som Cloud Strife, Sephiroth, Yuna, Vivi og Terra. Vi visste umiddelbart at vi befant oss på helt riktig sted. Ikke bare basert på at det var den ikoniske bygningen vi sto rett forran, men fordi cosplayerne skrek ut forskjellige sitater, og gjenskapte ofte scener MED musikk de lagde selv i acapellaversjoner. Ikke en eneste inngang rundt hele hallen var ledig, og det var ikke et sted du ikke kunne se en cosplayer eller noen som sto med ørepropper og varmet opp til det som skulle være to og en halv time med lykke for musikkentusiaster.
Etter en rask billettsjekk bestemte vi oss for å se om vi fant noe Merchandise noe sted, og til vår store glede fant vi det. Veggen var dekket av T-skjorter, soundtracks til de forskjellige spillene, plush bamser (en Moogle, Tonberry og Cactuar, faktisk!) og plakater fra Final Fantasty X. Undertegnede skaffet seg selv sountracket til mitt personlige favoritt spill i serien (IX) og en t-skjorte.
Men nå skal jeg slutte å sløse tiden deres. Her er en playlist du kan høre på, bare for å understreke hvor fantastisk denne musikken er:
Hele haraballet startet med London Voices som introduserte hele konserten med Hymn of Fayth. Det fantastiske stykket som går igjen i Final Fantasy X, som brutalt gikk over i den dramatiske og aggressive One Winged Angel fra Final Fantasy VII. Etter en kort tale fra dirigent Arnie Roth, og litt vinking, smiling og takking fra selveste komponist Nobuo Uematsu, starter selve konserten for fullt. Og det er her selve opplevelsen startet. Etter en litt laber applaus for Light Eternal fra Final Fantasy XIII, Lightning Returns (og hele spillet generellt, etter det han som satt vedsidenav meg mente,) gikk det opp for meg at det var her den ekte opplevelsen startet. Det hadde gått opp for meg at jeg satt i samme rom som et geni innenfor spillmusikk, og at jeg nå hadde 2 timer å nyte med forskjellige låter fra de alle forskjellige spillene i serien. Og her snakker vi ikke bare om de aller mest populære spillene, her snakker vi stort sett alle. Et helt utrolig vidt spekter blir valgt, og det vil mest sannsynligvis ikke være en person i salen som ikke har fått hørt et stykke fra favorittspillet sitt.
Det aller viktigste med en sånn konsert er at alle følelser spillene inneholder er representert, og der snakker vi følelser som glede, savn, hat, sinne, forundring og mye mer. Det er noe spesiellt med å høre musikk live, og det er ikke et unntak for spillmusikk eller orkestermusikk. Faktisk, jeg som en nå 20 år gammel person har vært på mye konserter i mitt liv, men dette er aller første gang jeg har befunnet meg på en klassisk konsert. Og vet du hva? Jeg anbefaler det på det aller sterkeste. Det er umulig å ikke felle en tåre når sånne stykker som Zanarkand fra FFX blir spillt, og det er umulig å ikke smile når du hører temasangen til Chocoboene, de små herlige fuglene. Men ett av numrene som imponerte mest, og etterlot et stort jubel fra publikum var stykket Dark World fra Final Fantasy VI, der selveste komponist Nobuo Uematsu kom opp på scenen for å spille keyboard, men kun på en betingelse: Arnie Roth måtte spille Violin. Dette skapte et fantastisk øyeblikk av stillhet, da de spillte det mørke stykket, som fyllte salen med stemning fra lydene av 16-bit vind, direkte fra keyboardet til Uematsu.
En av tingene som kjennetegner Royal Albert Hall er det gigantiske orgelet som befinner seg inne i selve hallen. Og somArnie Roth selv uttrykte på scenen, det ville vært en skam og ikke brukt det for det det var verdt. Og hva er bedre enn å bruke det til et av seriens kraftigste stykker, nemlig Dancing Mad fra Final Fantasy VI. Orkesteret kjørte på med sitt aller hardeste, mens han stakkars fyren som satt ved orgelet hamret på tangentene og fotpedalene. Og med god grunn. Har du hørt dette stykket (som befinner seg i spotify spillelisten over) vet du at dette er et ekstremt kraftfullt stykke, og reponsen fra publikum gjorde det bare enda kraftigere.
Etter å ha spillt Hovedtemaet fra serien erklerte dirigenten konserten for over, men etter et par minutter med jubling, klapping og roping slo de selvfølgelig til med ikke bare ett ekstranummer, men to. Først hadde vi den fantastiske Festival Of The Hunt fra Final Fantasy IX, etterfulgt av en Chocobo Medley
Sterk opplevelse
Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, men jeg har aldri opplevd noe så fantastisk, stemningsfullt og kraftfullt som dette. Denne konserten med et orkester i Royal Albert Hall som spiller musikk fra en spillserie (noe mange av mine familiemedlemmer og venner kun fnyser av) overgår mange metall og punkrock band jeg noengang har sett på en scene. Opplevelsen, og den rå følelsen av å kunne virkelig høre den reneste lyden av et instrument, er helt unik. Synet av en violinist som nærmest spiller armen av seg, en fløytist som blåser til personen blir blå og en dirigent som febrilsk og iherdig veiver med en liten stokk får deg til å virkelig føle og forstå at dette er noe som er innøvd over lang tid, og at det har vært ekstremt mye arbeid for å få denne konserten oppe å gå.
Det tillegget med at selveste komponisten dukket opp på scenen fra tid til annen gjorde alt bare mye bedre, og hjelper til med å la dette være en opplevelse jeg sent vil glemme.
Setlisten
Hele setlisten er hentet herfra: http://metro.co.uk/2014/11/08/the-musical-fantasy-of-distant-worlds-readers-feature-4939499/
Hymn of the Fayth [FFX]
One Winged Angel [FFVII]*
Light Eternal [LR: FFXIII]
Dear Friends [FF5]*
Vamo’alla Flamenco [FFIX] (feat. Stuart French på akustisk gitar)*
Main Theme [FFVII]
Zanarkand [FFX]*
Answers [FFXIV] (feat. Susan Calloway)
Battle Triptych: Battle on the Big Bridge [FFV]/Those Who Fight [FFVII]/Fight With Seymour [FFX]
–PAUSE–
The Man with the Machine Gun [FFVIII]
Rose of May [FFIX, Verdenspremiere]*
Ronfaure [FFXI]
Final Fantasy VI Character Theme Medley (Terra, Celes, Kefka, Locke)
Dark World (Duett, med Roth på violin, Uematsu på keyboard) [FFVI]*
Balance is Restored (Ending Theme) [FFVI]
Dancing Mad [FFVI] (feat. Andrew Lucas of St Albans Cathedral på orgel)*
Main Theme of Final Fantasy
Encore: Festival of the Hunt [FFIX]*
Encore: Chocobo Medley*