Den UK-baserte utvikleren Ninja Theory tar over roret på Devil May Cry-skuta, men hvor setter de kursen?
Det manglet ikke på reaksjoner da Capcom avslørte den «nye» Dante i 2010 da de viste frem Devil May Cry for første gang. Han personifiserer på en måte det at serien aldri kommer til å bli den samme igjen, til frustrasjon for mange og glede for andre. Og på en måte hadde hardcore-fansen rett: den nye Dante er ikke en spesielt fascinerende eller sjarmerende figur. Resten av rollegalleriet er heller ikke spesielt minneverdige, noe som overrasker meg da dette er et Ninja Theory-spill, og styrken til denne utvikleren har alltid vært nettopp rollefigurene og karakteriseringen av disse.
Utvikler: Ninja Theory, Capcom
Utgiver: Capcom
Plattformer: Xbox 360, PS3, PC (Testet på Xbox 360)
La det ikke herske noen tvil: dette er et svært kompetent brawler-spill som byr på plenty med interessante kamper, men hvis du er en gammel fan av serien ofrer DmC ganske mye av dybden som serien ble kjent for i Devil May Cry 3 og 4. Det kryptiske, utfordrende kombosystemet til de nevnte spillene har blitt forenklet betydelig, faktisk ned til et nivå der du bortimot kan gjette deg til de fleste komboene uten å måtte ha dem i minnet. Det er mer intuitivt, men i motsetning til forgjengerne vil du nok ikke finne skrytevideoer på youtube av endeløse komborekker og SSS-ranks fra dette spillet.
I sin kamp mot demonene er Dante utstyrt med et sverd, men i Ikaruga-stil har han også en blå ljå, og en rød øks, som du kan veksle mellom for å utnytte svakheter hos enkelte fiender, samt absorbere skade med korresponderende fargekode. I tillegg har han selvfølgelig andre dupeditter, blant annet de velkjente pistolene Ebony og Ivory, som hjelper deg å «sjonglere» fiender når det blir veldig mange å holde orden på.
Ninja Theory, ledet av Tameem Antoniades, har tydeligvis investert mye i å presentere spilleren med fantastiske omgivelser. Designet av nivåene er imponerende. Fra demoniske bygater som prøver å knuse deg mellom bygningene, til vanvittige drømme(mareritt?)-landskap som strekker seg så langt øyet kan se; dette spillet ser fantastisk ut, spesielt med tanke på at det også kjører på en nå syv år gammel konsoll i 30 fps (på PC kan du selvsagt få mer, the sky’s the limit!). Jeg vil også trekke frem bosskampene som, tross at de er relativt enkle, også er utrolig oppfinnsomme – spesielt den i kapittel 10. Vent å se! Det var også fornøyelig hvordan spillet på en litt slu måte inneholder referanser til John Carpenter sin film «They Live», med skjult tekst over alt som gir konspiratoriske hint til hvordan verden egentlig er.
Jeg kan se hvor hardcore-fansen kommer fra. Dette spillet er nok ikke laget for dem. Tonen er annerledes, litt mer alvorlig kanskje, og kampsystemet er gjort mye mer tilgjengelig for spillere som meg. Men for meg personlig var dette storslått underholdning tvers gjennom. Hvis jeg savner noe er det kanskje en mer personlig nerve og litt mer interessante rollefigurer, noe Ninja Theory sitt forrige spill Enslaved hadde masse av. Med disse forbehold er det lett å anbefale Devil May Cry, og jeg må igjen berømme utviklerne for den enorme variasjonen og kreativiteten i nivådesignet. Det er kanskje spillets reelle stjerne.