Anmeldelse: Battlefield 4

Battlefield-serien er sammen med Call of Duty-serien den mest vedvarende serien av førstepersons-skytespill. Rivalriet mellom DICE og CoD-utviklere Infinity Ward/Treyarch har skapt splittelse og diskusjon i gamermiljøet om hvilken serie som er best. Dette er ikke akkurat kontroversielt, ettersom gamere både kan og vil krangle på alle mulige former for spill, hardware, retninger bransjen tar og lignende. Denne anmeldelsen vil være farget av at jeg er fundamentalt imot at spill skal ta avgjørelsesmakten bort fra spilleren for å gi en kino-lignende opplevelse. Opprinnelig omhandlet begge seriene 2. verdenskrig, en tematikk og estetikk som ble melket til det ekstreme. Lettelsen var hos mange derfor stor da moderne krigføring havnet i fokus for en del år tilbake. Nå begynner klisjéen av å basere seg på en moderne setting og amerikanere mot ikke-amerikanere å bli like tynnslitt. Spørsmålet blir da om Battlefield 4 er et verdig tillegg til merkenavnet.

Gameplayet er kjent og kjært, i stor grad. Nytt i spillet sammenlignet med tidligere versjoner er poeng for kills som låser opp våpen utover i spillet. Dette er ikke helt uproblematisk. Å ligge syltynt an, for så å få 100% bonuspoeng på 3 kills og headshot med en granatkaster er en fin gulrot i ny og ne, men man må se på hva dette gjør med metaspillet. For å få låst opp flest våpen må man få gull på hver level, og det ender med at man ligger bakpå og grinder seg flest poeng fremfor å virkelig spille spillet for sin egen del. Spillets single player er i sitt ess når man kommer til et stort område og kan velge innfallsvinkel selv. I disse sekvensene føler man seg sjelden låst til et handlingsmønster. Det er kun når man skal gjøre noe sentralt for plottet at man føler seg styrt i en retning. Et eksempel er et sted en skal hoppe fra en kant og ned på en stige. Jeg løp utfor et par ganger før jeg forstod at man trigger ikke animasjonen før man faktisk hopper. Stigen var derimot lang nok til at jeg kunne nådd den uten å hoppe.

battlefield 4 2
På søndagstur.

At Frostbite-motoren har gått fra 2 til 3 siden sist utgivelse er ikke helt lett å merke. Grafikken er imponerende, men fremgangen mellom BF3-BF4 er markant mindre enn mellom BC2-BF3. Like fullt er det en del forbedringer, hvorav den mest markante er detaljnivået på menneskemodellene. Ansikter ser mer troverdige ut, og det hjelper spillet langt på vei. Spillet er også mer fargerikt enn sin forgjenger, der Battlefield 3 ofte var blasst og skittent kan Battlefield 4 tidvis skimte med friskere farger. En ting som byr meg imot er at det hele tiden virker som om man ser spillet gjennom en flat plate plexiglass. Dette er helt greit i multiplayer, men i single player er det som om man bivåner hendelsene gjennom et vindu.

Felles for mange skytespill, og kanskje spesielt skytespill i en samtidssetting, er de uunngåelige USA-mot-en-utenlandsk-sabelrasler-plottene. Her er Battlefield 4 intet unntak, fienden er en kinesisk general uten videre karakterisering, og rundt et løst inntrykk av at fyren må stoppes setter historien i gang. Man spiller som Recker, et stumt medlem av firerbanden Tombstone, som i tillegg består av Dunn, Irish og Pac.Et av mine største problem med spillet er måten disse rollefigurene er karakterisert på. Utvekslingene dem imellom blir for enkle, stereotypiske og platte, man sitter igjen med en følelse av at dette er et punkt som virkelig kunne ha blitt utdypet. Det er tydelig at DICE kan bedre på dette feltet, Battlefield Bad Company 2 er et godt eksempel på hvordan dialogutveksling mellom spillfigurer kan gjøres på en måte som får spilleren til å bry seg. Jeg kan enda beskrive personlighetene til kollegaene mine i Bad Company 2, jeg sliter litt med det samme i Battlefield 4. Førstnevnte har jeg ikke spilt på flere år, sistnevnte spilte jeg i går.I utgangspunktet er ikke dette noe jeg pleier å henge meg opp i, men utover i spillet blir samspillet mellom to rollefigurer noe det fokuseres på, og plutselig skifter plottet gir og går fra at disse har hatt et uforståelig hat til hverandre, til at de har en uforståelig respekt for hverandre. Dette uten at det har skjedd noe som helst som skal ha utviklet forholdet mellom de to. Karakterene utvikler seg ikke i buer, men i 180-graders vinkler. Plottet fungerer best når karakterenes relasjoner feies under teppet, og dets styrke er heller de varierte og tidvis utstrakte landskapene historien foregår i enn hendelsene.

Tradisjonelt sett er lyd noe DICE har vært fremragende på. Lyden i Battlefield 4 er på mange måter fortsatt dette, men for en som har spilt med War Tapes-lyd på både BC2 og BF3 er det ikke helt samme nivå på lyden som tidligere. War Tapes er ment å gi en røffere, skitnere og mer realistisk opplevelse på lydfronten. Typiske ting er at walkie talkies støyer mer, eksplosjoner virker krassere og skyting skingrer mer. Det jeg opplever i Battlefield 4 til forskjell fra tidligere war tapes er at det mangler variasjon og dybde i lydtrykket. Alt føles like høyt, samtale som eksplosjon, dette gjør det hele svært utmattende og jeg måtte ty til vanlig lydoppsett.

Battlefield4_Screenshot_03
pew pew

Co-op multiplayer er ikke med lenger, men jeg tviler også på at det kommer til å savnes. Multiplayer var det Battlefield-serien startet med, og er det den gjør absolutt best. Jeg har i størst grad lagt merke til to nye trekk. Det ene er at banen utvikler seg i løpet av kampen, noe DICE har døpt “levolution”. På enkelte baner er dette utrolig spennende, været forandrer seg, bølgene blir enorme og skip kræsjer. Siege of Shanghai blir derimot en grå, flat og trist affære når skyskraperen raser, og dette ikke på en krig-er-kjipt-måte, men heller i retning av First Price Vaniljeis. Den andre nyvinningen er battlepacks. Dette er pakker som tildeles spilleren ved visse nivå, og de låser opp variasjoner av tilleggsutstyr. Man fryktet at dette kunne bli en pay-to-win-løsning for DICE, noe det foreløpig ikke ser ut til å være tilfelle. Det skal ikke ses bort i fra at battlepacks kan kjøpes når spillsalget daler. I Battlefield 3 var det mulig å kjøpe unlock-pakker etter et års tid.

Et kjent og kjært gjensyn for fans av serien er at Commander igjen er lagt til spillet. Dette er noe som har vært borte siden Battlefield 2142. Commanders rolle er å gjøre radarskanninger, gjøre supplydrops, bombe fiendens tropper og lignende. Jeg antar at en av grunnene til at denne rollen har vært borte er fordi spillere ikke videre setter pris på å bombes uten forvarsel, og fordi en kamp kan bli ubalansert av en dårlig commander mot en god, men mulighetene for et godt lagspill når man har en god commander veier mer enn opp for dette.To nye spillmoduser er også lagt til. Obliteration går ut på at lagene kjemper mot hverandre ved å plukke opp en bombe og sprenge tre av motstanderens punkter. Dette er en modus som unngår seriens kanskje største problem i multiplayer, at man blir låst fast til å slåss på et fåtall flaskehalser. Den andre nye modusen er Defuse, som går ut på at det ene laget skal beskytte et punkt som motstanderen skal plante en bombe ved. Her er respawn slått av, så det hele ligner ganske mye på Counterstrike. For meg er førstnevnte av de første modusene helt klart den som bringer med seg mest nytt til serien. Alt dette, sammen med seriens kjente fokus på kjøretøy og luftfartøy gjør multiplayer til en variert affære som garantert bør sjekkes ut av fans av serien. En sur ettersmak er derimot at å leie servere har blitt tilbudt et fåtall aktører, noe som gjør at det blir vanskelig å opprettholde et norsk spillsamfunn alá det vi så fra Battlefield 1942 til Bad Company 2.

 

Spillet er selvfølgelig testet på PC.